 |
|
||||||||||||||||||||
|
 |
|
 |
 |
To instruktører fra Utlevelser tilbragte en fantastisk tid på øst Grønland med klatring, padling og laksefiske. Vi ønsket å dra på en optimal opplevelsestur der klatring skulle stå i fokus, og der man hadde mulighet til å benytte seg av naturens spisskammers og uberørt og storslått natur. Få steder kan innfri disse forventningene bedre enn øst-Grønland. Øst-Grønland er et av de mest avsiddenliggende områder i verden. 2600 kilometer kystlinje med bare noen få mindre bosetninger, og kun 3500 fastboende. Her er uberørt natur ingen mangelvare, fjorder som strekker seg langt inn inn i fjellkjeder som får de mest alpine fjellene i alpene til å blekne, laksefiske som er sagnomsust, fantastiske og gjestfrie naturfolk, og sist og ikke minst bøtter og spann av ubestegede fjell.    Krevende tur stiller store krav til erfaring og forberedelser Turen vi planla kombinerte flere friluftsdisipliner i et område som er utilgjengelig. Dette kombinert med at ingen har gjort en slik type tur i dette området stiller store krav til planlegging, forberedelser og ikke minst erfaring innen alle disiplinene og et allsidig friluftsliv. Vi hadde store forventninger til vår drømmetur med fire uker klatring, padling og laksefiske i uberørt natur. Østgrønland innfridde alle våre forventninger og vel så det. Startproblemer Det hele begynte litt dårlig da vi kom til innsjekkingsskranken for avreise til Grønland. Beklager flyet deres gikk for 4 timer siden!! Vi hadde i vår hektiske hverdag unngått å se melding på både sms og e-post at flyruten var flyttet 4 timer tidligere, Det ser også ut til at det er fullt 5 dager fremover fortsatte damen med et unnskyldende smil. Men vent litt, det er en åpning på to billetter via Danmark om 4 timer, tar dere dem? Vi kunne ikke la dette stoppe vår drømmetur og måtte bare punge ut. Neste utfordring var å få med seg alt utstyret uten å betale for overvekt på flyet. Taktikken var å putte karabinere og tunge klatregjenstander i lommer på klatrejakka. Vi så spesielle ut der vi gikk rundt som dosere på Gardermoen i kraftige foret klatrestøvler, klatrejakker fulle med stasj i sommerens hetebølge og blant lettkledde charterturister. Med denne taktikken samt å være ekstremt ydmyke kom vi oss gjennom innsjekingene med 40 kilo hver uten å betale ett øre ekstra. Angmagssalik, Qernertivartivit, Qingertivaq. Bare navnene er nok til å frembringe tungekrampe. Det var i disse områdene vi skulle boltre oss. Østgrønland, fjell, fjord og isberg store som en middels norsk boligblokk. Vi hadde ingen bestemte klatremål. Det var gjort lite av klatring i området så vi måtte trå våre egne spor og finne våre egne ruter. Det var også litt av sjarmen med turen, og derfor valgte vi dette området. Planen var å padle inn i fjordene, se muligheter underveis og bestige det som så klatrebart ut! Det eneste konkrete vi hadde, var et tips klatreveteranen Odd Eliassen hadde gitt oss. I Tasilaq området er det masse flotte fjell gutta, dra dit! Angmagssalik er østgrønlands største “by”. Det var der turen startet. Vi bodde de første to dagene hos italieneren Peroni som Helgaker hadde blitt kjent med, på tidligere kryssing av Grønland på ski. Her benyttet vi tiden til å proviantere, pakke kajakkene og legge detaljplaner for turen. Alt rundt var utrolig vakkert, men vi så også medaljens bakside. Grønlenderne er hyggelige og gjestfrie men vi så også mye alkoholisme blant dem. Kvinner og menn, drita fulle midt på dagen. En trist påminnelse om at naturfolk ikke alltid klarer overgangen fra et jeger/fangst samfunn direkte til et moderne samfunn like bra. Vi ønsket ikke å bruke tiden på transportetapper, vi ville heller raskt inn i de beste områdene. For å komme oss raskest mulig ut til potensielle klatrefjell hadde vi avtalt med Lars Møller, en dansk “innfødt”, om båttransport til en landsby i nærheten av området vi hadde blinket oss ut. Landsbyen het Kungmiut, og var eneste sted i området å proviantere de neste 3 ukene. Om kvelden bodde vi nærheten av landsbyen og fikk for første gang se Grønlendernes noe finurlige måte å fiske på. De slengte ut store blanke kroker med hånd uten åte som de dro gjennom vannet. Fikk de øye på en fisk nappet de til og fikk tak i fisken med kroken. Vi prøvde med vanlig fiskeutstyr men var ikke i nærheten av å få like mye fisk. Dagen etter var D-dag. Alt klatreutstyr og proviant skulle inn i kajakkene. En slik type tur er veldig utstyrskrevende og vi hadde nøysommelig gått gjennom utstyrlisten hjemme i Norge, men vi var allikevel spent på om vi klarte å få alt utstyret ned i kajakkene, og om de ville bli ustabile med all vekten! Da alt var pakket så kajakkene mest ut som overlessete flytende plastflak. Det var med skepsis vi halte kroppene våre oppi. Noen prøvende padletak og den noe anspente stemningen løste seg opp. Det var helt klart tyngre å padle enn normalt men stabiliteten var bra. Eventyret var i gang! Du skal ikke sove bort sommernatta Vi valgte en nordlig kurs ut fra Kungmiut landsbyen. Målet var å komme i nærheten av Tasilaq fjorden. Derfra ville vi velge oss ut klatrefjell som så innbydende ut. Om veggene var klatret visste ingen av oss, da det ikke finnes førere for området, bortsett fra et område kalt Trillingerne der noen Amerikanere hadde klatret noen ruter. Mens vi padlet diskuterte vi mulighetene for bestigninger. “Hva med det fjellet der? Tja kanskje vi kan ta det på tilbakeveien, la oss heller dra dypere inn i den fjorden der, ser ut som en flott vegg langt der inne!” En utsikt som kan ta fra pusten til enhver klatrer. Avstandene er enorme, fjordene svinger seg mellom gigantiske fjellmassiver. Å komme steder tok ofte lengre tid enn beregnet. Øst Grønlands overveldende natur førte til mange pauser med påfølgende foto-session, eller vi bare lå og driftet mens vi tok inn det rå landskapet! Vi slo camp i nærheten av veggen vi hadde observert nesten innerst i fjorden. Dagen etter skulle vi prøve oss! Det som er fordel med Grønland på sommeren er at det så å si alltid er lyst. Vi trengte derfor aldri noen alpin start. Dagen etter startet vi uthvilte. Klatreutstyret ble lagt i kajakkene og så en halv time med padling. For å komme inn til innsteget til ruta måtte vi opp ca 700 meter fra fjorden. Veien opp gikk over isbreer som sannsynligvis aldri var krysset av mennesker tidligere. Fjellveggen lå opp til 1550 meter så det ville bli over 800 meter med klatring. Det var ingen klare linjeføringer så vi ledet på erfaring og forhåpentlig litt flaks. De første 200 meterne var lette og noe løst men med et kompleks rutevalg. Traverser og kaminer førte oss til slutt opp til fast fjell med flott klatring og tydelige formasjoner. Underveis hadde vi lært oss å frykte” de svarte band”. På øst Grønland betyr svarte striper i fjellet, partier som er ekstremt løse. En klatretur med fantastisk fin klatring. Variasjonen og kompleksiteten i ruten gjorde at det tok tid. Etter 15 timer klatring kom vi til det vanskeligste partiet. Vi valgte en rute som fulgte et markert marmor belte. Her skulle vi virkelig få brynet oss. Slitne etter mange timer på tur og tunge sekker med stegjern, isøkser, nødutstyr måtte vi forsere et parti opp mot grad 7.  Luftig klatring med utsikt rett ned i fjorden 1500 vertikale meter under. Vi var svært tilfreds med oss selv da vi var forbi denne utfordringen og så for oss en enkel parademarsj opp til toppplatået. Skuffelsen var stor da vi etter to enkle taulengder kom opp til en fortopp. Hovedtoppen var 100 meter høyere og var blankskurt marmor uten sikringsmuligheter. Vi var for slitne etter nesten 20 timer med variert og vanskelig klatring, og manglet klatreutstyr for krevende teknisk klatring. Hovedtoppen må forbli ubesteget noen år til. Men for en utsikt. Alpine fjell og breer, innlandsisen den andre retningen og fjordene og havet. Vanligvis ville det vært en nedtur, men vi var fornøyd og krevde ikke mer. Nå startet den seige returen. To trøtte og slitne karer startet nedklatringen og rappellene ned mot fjorden. Vi måtte holde fokus oppe vel vitende om at retur i dette massivet er forbundet med betydelig risiko. Da vi endelig var kommet ned igjen til innsteget der klatringen startet kunne vi se tilbake på rappeller og passering av løse partier som vi ikke ønsket å gjenta. Mange vanskelige og løse partier gjorde at vi måtte legge igjen mye utstyr på rappellene. Ned mot kajakkene fant vi noen fine snørenner vi kunne skli ned på for å spare energi. Nå gjenstod bare en time med kajakkpadling tilbake til leiren. Vi padlet innom et isfjell og fikk hakket av litt pjolter is til Cognacen som ventet i leiren.  Man blir liten i slike omgivelser. Når vi ankom leiren etter 26 timer på tur følte vi energien komme tilbake og Halvorsen sa ”turen er ikke komplett før vi har fått oss en laksemiddag”. Vi kastet ut slukene og smack, der satt det laks med en gang. Etter 15 minutter fiske hadde vi fått mer laks enn det vi kunne klare til middag og vi startet tilberedningen på primusen. Etter en fantastisk laksemiddag skålte vi i cognac med isbiter med titusen årgang. Dette smakte bedre enn suksess terte.  En ikke uvanlig laksemiddag. Etter 18 timer med søvn våknet vi opp i teltet til en utsikt vi aldri glemmer. Knall grønn fjord med isfjell noen hundre meter fra teltet, ubestegede fjell kledd med hengebreer. Vi hadde store forventninger til Østgrønland, men vi følte at vi hadde fått det vi var på utkikk etter og vel så det…. Men vi var fortsatt sultne…  Utsikt fra teltet. Dagen vi våknet til skulle bli en hviledag, men vi brukte tiden til å skue etter neste klatrerute gjennom kikkerten. Fantastisk. Vi kunne bli i denne fjorden i månedsvis og bestige fjell. Men vi ønsket å boltre oss i flere fjorder og områder. Det var da vi fant vår strategi; Hvis vi valgte ut fine klatrefjell på hver side av fjordene kunne vi få oss mest mulig av det fantastiske landskapet og skue fra toppene.  Fantastisk hesteskotravers over en knivsegg med alpine breer på begge sider. Etter en storveggstur dagen før falt valget på en ryggtravers neste dag. På veien inn fjorden hadde vi sett ut en halvsirkel formet fjellformasjon med pinakler som fikk Trollspiret i Trollveggen til å blekne. Som vanlig startet turen med en time padling, vandring over breer og vakker natur og videre inn mot innsteget av klatreruta. Det ble enkel tinderangling på en luftig ”knivegg” med breer under oss på begge sider. Eksponert og med fantastisk utsikt hele traversen. Et av målene for denne turen var å bestige nåla som vi valgte å kalte ”Hestkuken”. Da vi kom frem til nåla reiste den seg som en hundre meter høy monolitt. Da vi vurderte den på kloss hold fant vi ut at de 50 siste meterne ikke var mulig å sikre, og vi ble enige om at denne godbiten må stå igjen til de som ønsker å repetere vår fantastiske ryggtravers. Vi avsluttet turen med klatring ned en bratt snørenne og over en bre som er på retur, som mange lavtliggende brearmer dessverre er. Etter en time padling tilbake til leiren, laksemiddag og cognac med en bit av innlandsisen var vi enige om at Grønland uten tvil innfridde.  Utsikt til deler av hestesko traversen med bl.a. ”Hestkuken”. Alt var optimalt. God klatring, fin padling og godt laksefiske. Vi hadde hørt mye om det gode laksefiske i fjordene på Østgrønland, men vi visste også at fiskere har en tendens til å legge på litt. At det var så enkelt for oss amatørfiskerne å dra inn laks hadde vi ikke trodd, men etter hvert fant vi ut at fjorden vi var inne i , Qinngertivaq, betydde laksefjorden på grønlansk. Vi begynte å bli rastløse og ønsket et nytt område å utforske. Valget var lett. Innerst i Tasilaq fjorden og 4 timers vandring derfra ligger Tasilaq hytta. Den ligger høyt oppe rett ved siden av en bre. Området er vilt! Omkranset av 2000 meters topper og hengebreer er området et mekka for klatrere og brevandrere. Etter å ha padlet 3 mil inn fjorden var det tøft å kaste rundt 30 kg på ryggen og tusle oppover. Hytta var fantastisk der den lå som et ørnerede blant alle toppene. Vi sendte en varm takk til Odd Eliassen som hadde vært med å bygge hytta. Etter over en periode i telt var det luksus å kunne ligge i en varm seng uten å dulte borti teltkameraten for hver gang en beveget seg. En natt ble vi vekket av en gjeng dansker. De kom løpende inn med kondomdresser, rompetasker og joggesko. Et skandinavisk turkulturkrasj. Greit nok i Jotunheimen en varm sommerdag. På Grønland i over 1000 meters høyde, over en bre og milevis fra nærmeste bosettning virket dette dumdristig. Etter en times hvil forsvant de i stor fort ut igjen, mens de mumlet noe om dårlig vær. Dårlig vær var akkurat det vi ikke trengte nå. Målet dagen etter var å komme frem til innsteget av Rytterknægten, en over 2000 meter høy koloss med en over 3 kilometer lang rygg. For å komme dit måtte vi krysse 5 kilometer over en farlig bre. God sikt var essensielt. Dagen etter startet vi i strålende sol og skyfri himmel. Det var varmt selv om vi gikk på bre. Noen steder var det smeltet små vann på isen, noe som ikke er så vanlig så høyt oppe på Grønland. Issmelting pga global oppvarming er ikke et ukjent fenomen i Arktis. Vi så med selvsyn noen dager senere at enkelte brearmer hadde smeltet 5-6 hundre meter tilbake ifølge kun 15 år gamle kart. Etter 2 timers vandring på breen fikk vi endelig se målet, Rytterknægten. Synet av brekryssingen gjorde oss nervøse. Overfarten var plastret med råtten snø og usikre snøbroer. I tillegg kom det inn tunge skyer fra øst. Vi snudde. 2 timer senere var det fullt uvær. Vi ble på hytta i nesten 3 dager mens uværet raste. Den 3 dagen ga vi opp og dro tilbake til kajakkene. I padlingens vold Vi dro tilbake til landsbyen Kungmiut for å proviantere. Rett øst for Landsbyen ligger en tidevannsstrede. Bare en viss tid på døgnet er det mulig å komme over uten å dra kajakkene altfor langt. Vi var ute i god tid da vi kom frem til stredet. Vannet var krystallklart og en kunne se langt ned selv med strøm i vannet. Her måtte det være mye fisk! Ganske riktig! Rett under oss kunne vi se fisken stå og skimre i det grønnaktige vannet. Det var bare å manøvrere fiskeagnet foran munnen på fisken. Det var alltid gøy å se fisken bite på, for så å kjempe den opp i kajakken. Vi dro opp så mye vi hadde bruk for, lagde oss et måltid før tidevannet kom og vi kunne passere over stredet.  Restene etter en amerikansk militærbase fra andre verdenskrig. Ved Ikateq fjorden ca 10 km fra stredet hadde Amerikanerne laget en flyplass under den andre verdenskrig. Så og si alle fly som kom fra U.S.A var innom denne basen for å tanke opp før Europa og luftkampene der. Dette var en slik base. Amerikanerne hadde forlatt basen like plutselig som de kom rett etter krigen. Mens vi padlet så vi plutselig en drivstofftønne, så en til, hundrevis, tilslutt tusenvis. Vi gikk i land og gikk opp bakken mot flystripen. Det hele var surrealistisk. Vi sto midt på en flystripe i villmarka med tusenvis av tønner rundt oss. Lastebiler, jeeper til og med bulldosere sto og rustet. En diger hangar hadde rast ned ved hjelp av tidens tann. Dette var levende historie, samtidig ble vi forbannet. Det var som Amerikanerne hadde forlatt stedet plutselig. Ingen opprydning, bare endeløst skrot i en vakker og sårbar natur. Vi dro videre. Denne gangen var ikke målet primært å klatre men å rekognosere området. Vi campet mellom 2 enorme breer. Allerede på avstand hadde vi kjent kuldegufset fra breene. Det var vakkert men det ble aldri helt varmt. Vi padlet tvers over fjorden for å gå en tur for en gangs skyld uten klatreutstyr.  Et fantastisk syn: 4 enorme isbreer som kalver i fjorden. Vi utnyttet det lette utstyret og raste opp 1300 høydemetre på 1 time. På toppen satt vi og nøt villskapen i landskapet. Det var klatremuligheter overalt men vi lot det være. For denne gangen. På veien tilbake til kajakkene gjorde en blodrød solnedgang naturen enda vakrere. Breene hadde et rødlig varmt skjær og toppene var badet i et gyllent lys. Vi ble i leiren i 2 dager mens vi spiste oss opp eller bare sugde inn atmosfæren. Særlig på kvelden ved teltet, med en whisky eller Cognac med drivis isbiter oppi. Barnelandsbyen Mens vi dro ut av området, støtte vi plutselig på en annen gruppe padlere. De var nordmenn på organisert tur med et profilert turfirma. Ingen av dem kunne svare på hvordan turen var organisert eller hvordan turen var lagt opp. Guiden hastet av gårde da han så oss. Vi måtte rope dem inn igjen fordi de hadde gjenglemt utstyr på stranda. Det fikk oss til å tenke på at egen planlegging er over halve turen og at en kanskje mister noe underveis ved å komme til "dekket bord".  Interesserte barn følger nøye med på tilberedelse av Drytech med torskesmak. Rett etter møtet med nordmennene kom vi inn til Landsbyen Sermiligaq. Med en gang vi fikk dradd kajakkene på land stormet det frem barn. Tilslutt var vi omringet av opptil 15 stykker De fulgte med på hver bevegelse vi gjorde og særlig klatreutstyret ble grundig iakttatt. En liten kar tyvlånte en overdimensjonert klatrehjelm og isøkser og løp rundt som en ekte klatrer på speed. Andre labbet rundt med 15 nummer for store klatrestøvler. Det hele var herlig komisk. Selv om de tok fra kajakkene kom utstyret alltid tilbake. Dette var ekte naturbarn.(bilde) De hadde ingen interesse av å stjele. Samtidig så de ut som de hadde stort behov for voksenkontakt. En liten gutt hang rundt meg og klemte meg hele tiden Da jeg skulle gå nektet han nesten å slippe taket. Da Lars skulle spise drytec etterpå var det litt av et syn å iaktta 15 storøyde barn i ring rundt han, som fulgte med på hver bevegelse han gjorde. (BILDE!!!Alle fikk smake men fiskedrytecen falt ikke helt i smak fordi det ble mye rynking på nesa og rare ansikter. De var nok mer vant til litt mer fersk fisk der i gården. Isfjellkirkegården Etter barnelandsbyen tok vi en sørlig kurs nærmere åpent hav. Vi ønsket å utforske et nytt område med klatrepotensialer. Det skulle vise seg nesten å bli skjebnesvangert. Noen timer inn i turen kom vi til en stille bukt. Overalt rundt oss lå hundrevis av enorme isfjell. Strøm og vind hadde ført dem til siste holdeplass. Nå satt de fast og smeltet sakte men sikkert bort. Det var mektig å la kajakkene gli inn i is labyrinten mens isen buldret og raste rundt oss. Rett etterpå begynte problemene. Ukjent for oss hadde det kommet inn rester av en gammel storm. Da vi endelig skjønte det, var det for sent. Et sekund var det stille, i neste sydet det rundt oss. Det var "point of no return". Vi måtte bare padle på. Det var ikke mulig å gå i land heller. Enorme isfjell, bratte klipper og brenninger var det eneste vi så. Aldri har vi følt oss så små som da svære dønninger gled inn under kajakkene for i neste sekund med et brøl bli knust mot klippene i en malstrøm av skum og vann. Alt vi kunne gjøre var å padle innbitt, samtidig som vi visste at et ikke usannsynlig velt her ville få fatal utgang. Denne kampen varte i flere timer og sugde kreftene ut av oss. Tilslutt var vi desperate på nødhavn. Vi tok en sjanse. Et sted foran oss så det ut som var mulig å komme i land. Da vi kom nærmere visste det seg at det var umulig. Det vi skulle til å forlate stedet kastet en av oss et blikk til siden. Det var vanskelig å se i tåke og dårlig lys men det åpnet seg plutselig en kanal inn bak en øy. Det var nesten som å skru av en bryter. Inn i kanalen var det helt rolig og en sandstrand innerst ventet på oss. Opp med kajakkene og teltet, og turlivet var med ett som det skal være. Problemfritt og bekymringsløst. Hvalene Dagen etter drar vi videre. Tanken var å gjøre et siste klatrestunt i en fjord rett vest for Kungmiut og kanskje bestige et tidligere ubesteget fjell. Etter å ha padlet hele dagen skulle vi krysse en fjord før natten. Midtveis blir vi plutselig oppmerksom på høye prustelyder. Hval? Ganske riktig. Rett ute i fjorden så vi fontener av vann skutt opp av hvalenes pustehull. En gruppe med individer glir forbi kajakkene. Med ett snur en hval seg og kommer rett mot oss. Før den når oss forsvinner den plutselig ned i dypet. Det er med hjertet i halsen vi padler videre. Det er ikke et ukjent fenomen at hval kan dytte en kajakk rundt. De er nysgjerrige og av og til er det unge dyr som vil leke. Vi stopper opp for å fordøye den voldsomme naturopplevelsen, da unghvalen plutselig dukker opp rett foran oss bare 30 meter fra våre kajakker. Med blikket festet rett på oss føler vi oss temmelig små. Dette møtet varer i 5 sekunder og den forsvinner igjen ned i dypet. Mettet på spenning de siste to dagene finner vi Campen og gjør klar til siste klatretur. Larstind Fjellet vi peilet ut så flott ut og hadde ikke noe navn. Som en haifinne stakk den opp over fjorden. Vi forlot campen tidlig om morgenen. Turen i seg selv oppover var flott. Det var lett å gå, ingen steinur eller forvokste kratt. Selv den beryktede Grønlandsmyggen holdt seg unna. På innsteget ved veggen så vi oss ut en rute og satte i gang. Vi merket fort at dette ville blitt en klassiker i Norge. Granittsva med riss og hylleformasjoner i fast fjell og spektakulær utsikt.  Fantastisk klatring på fast granitt. Etter 9 taulengder nådde vi toppen. Ingen varde eller spor av mennesker. Dette var både fjellets første rute og førstebestigning. Siden begge på ekspedisjonen het Lars har vi valgt å kalle fjellet Larstind. Vi ble på toppen i flere timer. Det var som begge skjønte at slik rå natur ser en bare noen få ganger i livet og at det gjaldt å suge inn hvert inntrykk.  En eldorado for en klatrer og friluftsmann. På turen nedover begynte det å synke inn at dette var vår aller siste tur på denne ekspedisjonen. Vi hadde lenge vært på farten, slåss med mygg, levd av naturen og padlet eller klatret i snitt over 10 timer hver dag. Hver dag hadde vært uforglemmelig opplevelse. Da Lars dro fram satellitt telefonen og avtalte båttransport samtidig som han bestilte øl, chips og sjokolade var det lenger ingen tvil. Turen var over! |
|
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
Utlevelser: tlf 47 64 50 00 , Fax: 98 37 98 00, E-post: post@utlevelser.no | |
