 |
|
|||||||||||||||||
|
 |
|
 |
 |
 Dubawnt er en av Canadas lengste elver. Den starter som en liten elv inne i de boreale skoger i Northwest teritory, og er en liten flod når den renner sammen med Thelon river langt nord på tundraen i Nunavut. Elva ligger langt øst i Canada, og ender opp i Hudson Bay. Høydeforskjellen fra Sandy Lake på 405 moh til endepunktet Baker Lake er 403 meter, så det er ikke all verden til fall. Men da store deler av turen går over store vann blir det litt bevegelse på elva mellom vanna. Så en kan ikke ta for lett på de padlemessige utfordringene. Ikke på de store vanna heller for så vidt. De krever at man viser dem respekt. Når vinden tar blir bølgene raskt ganske store. Etter en vinter med planlegging og oppbygging av drømmer skulle vi endelig komme oss i gang. 22 juni var vi ombord i flyet som skulle frakte oss ut til starten av turen. Nå ventet store vann, elv, fiske etter den sagnomsuste storfisken og sløve stunder med kaffen etter atter en dag ute. Været som ønsket oss velkommen var ikke akkurat det beste. Et par varmegrader og regn og sludd. Hadde de rett de som sa at vi startet for tidlig? Vell, nå var det bare en måte å finne ut det på. Etter å ha fått opp telt og lavvo var det å skaffe seg turens første middag. Etter kun kort tid var den berget. En fin Lake Trout på to kilo fikk den æren. Det var ikke den siste som ble stekt over bålet i lavvoen denne sommeren. Å ta med lavvo på en tur som denne ser jeg nesten på som en nødvendighet. Der er det mulig å fyre bål til matlaging, og den er et utmerket skydd mot horder av blodtørstige mygg og knott. Uansett i hvilke mengder disse tundraens vaktstyrker opptrer i ute, kan skjorta kastes inne i lavvoen. En god og nødvendig pause fra summinga som er en del av sommern i Canada. Så endelig er vi klare for å starte. Alt utstyret har (faktisk) fått plass i kanoene. Det var en viss spenning knyttet til om vi skulle få alt inn i kanoene. Det var til og med en uomtenksom sjel som ymtet frempå at om det ble lite plass kunne vi jo legge igjen noen bokser kaffe. Sådanne uttalelser krever ingen svar. Dessuten fikk vi plass til alt, men trangt var det. Etter bare et par kilometer på vannet startet turens første elvestrekke. Den kunne til og med vise seg frem fra den lekende siden. Etter en kjapp synfaring var linja lagt. Vannstanden var temmelig høy på det meste av turen, noe som var både en fordel og ulempe. For å komme i land måtte vi ofte vasse gjennom kratt og skog. På den andre siden ble en god del av strykene lettere å padle rent teknisk da det var mindre navigering mellom steiner, og noen stryk drukna rett og slett. Derimot var det ganske mye trøkk i elva, strømmene er sterke, og det kan man ikke ta for lett på.  Andre dagen med padling var min bursdag, og bursdagsgaver fikk jeg. Ikke hos de andre men fra elva. Et fint og utfordrende stryk med en fin kulp i bunn. Stryket ble nøye vurdert, og alternativer som bæring og tauing var og luftet. Men bæring i tett skog med kratt fristet ikke. Tauing ble heller ikke sett på som realistisk da vannet sto langt inn i skogen og nesten gikk kvitt om trestammene. Så da endte det med at jeg fikk lov å padle begge kanoene solo. Et av de fineste styrkene jeg har padlet. Den neste bursdagsgaven dro Geir opp av vannet. Den var sine tre kilo og rød og fin i kjøttet. I skogsområdene i starten av turen var det flere steder store områder som var herjet av skogsbranner. Igjen står bare svartsvidde stammer. Dette er en del av den naturlige syklusen i skogene her. Og når en møter på stryk som må bæres, er det ingen ulempe at skogen er litt mer åpen. I området mellom Boyd og Barlow Lake begynner skogen å slippe mer taket. Landskapet blir mer åpent og tundrapreget. Det gjør at det og er lettere å få øye på dyrelivet, da skogen ikke ligger helt ned til vannkanten. På denne strekningen treffer vi på noen av områdets fastboende på nært hold. En av dagene møter vi på en godt voksen elgokse. Den står og beiter nede i vannkanten å bryr seg ikke mye om oss der vi kommer med kanoene fem meter unna den. Dagen etter møter vi på vår første ( og eneste) ulv. Ei nysgjerrig tispe som studerer oss i fem minutter, før hun finner ut at vi ikke er så veldig interessante, og lusker til skogs igjen. Ved innløpet til Barlow Lake tar vi oss en dag på land. Rusler en tur med fotoapparatet og strekker på beina. Når sitting i kanoen blir hovedaktiviteten er det godt å få gå litt og. Når skogen i tillegg er i ferd med å slippe taket er det faktisk mulig å vandre litt rundt å samtidig se noe. Men da det er fisk vi lever av, og spisskamerset er skrantent så blir det en tur ut med kanoen for å dorge litt. En fiskemetode som ofte var mer effektiv enn å stå på land å få bottnlaks på hvert andre kast. Faktisk var det nesten litt for effektivt med dorging denne dagen, etter at vi hadde funnet ut hvor fisken sto. Geir får på den første fisken, og eg sveiver inn bruket for å hjelpe han og hindre at fisken skal rote seg inn i lina mi. Men før jeg rekker å dra inn sitter det like sågodt en liten rugg på hos meg og. To fisk fra samme båt på samme tid har en tendens til å bety problemer, og denne gangen var intet unntak. Men til slutt var fangsten berga. På veg inn til land dro vi opp to trekilosfisk til. Så det holdt både til middag og røyking.  Når vi hadde mer fisk enn vi åt til et måltid, hengte vi opp fisk i toppen av lavvoen. Etter et par-tre dager hadde vi utsøkt røkt Lake Trout til å ha attåt brødet. Neste dag var av den varme vindstille sorten, en fin dag for padling på stor vann, men ikke fult så fin å gå på land i, da mygg og andre flygende skapninger og liker å være ute. For å si det sånn, vi så ikke helt frem til dagens lunsjpause. Løsninga på insektproblemet dukka opp under ei kryssing. Midt ute i bukta stakk en enslig stein opp. En kilometer til land og mygg på alle kanter. Så der ble vi sittende å nyte tilværelsen, åt røykafisk å bada, helt uten besøk fra lokalheltene. Med på turen hadde vi og en liten beskrivelse av strykene på Dubawnt. Greie å ha som et utgangspunkt, men vi hadde en helt annen opplevelse av vanskelighetene enn hva en kunne få inntrykk av. Strykene mellom Carey og Markham Lakes var beskrevet som vanskelige, og vi hadde sett for oss mulighetene for ei bæring. Men det viste seg at det var langt fra så vanskelig som det kunne se ut fra beskrivelsen. Grunnen til det var nok at vi padlet på mye høgere vannstand enn de som har laget beskrivelsen. Etter synfaring og padling av strykene slo vi leir, henta dagens middag i kulpen og tørka litt klær. Vel nede på Markham neste dag fikk vi litt ruskevær og vind utpå ettermiddagen. Da Simen hadde bursdag kunne vi like godt ta en tidlig kveld for å forberede feiringen. Det ble rene festen da det dukket opp noen andeegg. Sammen med mel, sukker og tørrmelk ble det herlige (p)annekaker. Utrolig hva som kan skape glede i en hverdag der variasjonen består av om vi skal ha pasta, ris eller potetmos til fisken.  Omtrent midtveis på turen ligger Dubawnt Lake. Ikke noe lite fjellvann, heller en liten sjø som vi skulle padle 120 km på. På mange måter ble dette en av turens største utfordringer. Med en del lengre krysninger kreves det bra vær. Det hadde vi ikke de første dagene, så det ble landligge. Etter to timer padling første dagen på vannet vart det så mye vind at det bare var å gå i land. Etter en time på land var jeg så rastlaus at jeg måtte ta noen kast med stanga. Ikke hadde jeg den store trua på at det skulle bli noe. Liten sluk i et stort vindpiska hav. Men det tok ikke lange tia før det satt på en femkilosrugg. Og det var ikke den siste vi fikk før vi kom oss videre. Den neste utfordringa som møtte oss var is. For å komme oss noen vei måtte vi et stykke utover for å komme rundt. Så det blei ei litt lengre krysning enn planlagt. No regnet vi med at vi skulle være ferdig med is. Men den gang ei. For å komme inn i utløpsbukta måtte vi gjennom en trang flaskehals. Som selvsagt var blokkert av is. Det er da det er bra å ha lavvostang av solid gran. Så etter litt staking var vi forbi. Da var det bare å padle videre til Dubawnt Canyon og tre kilometer bæring. Som vi måtte gjøre to runder på for å få med alt.  Moskus âJeg tror jeg har fått meg en ny vennâ kunne Simen meddele en dag han kom tilbake til telta etter å ha rusla seg en tur. Joda, der kommer vennen ruslende. En søt liten moskus. Men den var ikke så interessert i oss. Dyret rusla sløvt forbi leiren og til nye saftige beiter. Sommeren er ei god tid for moskusen. Rusle rundt midt i matfatetet å spise seg feit i påvente av vinteren. I dagene som fulgte padla vi forbi flere flokker med moskus. De ivrigste samla og godt med ull i kratta langs elva.  Simen, som er en ung og fremadstormende biolog hadde et lite forskningsprosjekt gående mens vi var på tur og. Han tok leverprøver av harer for å undersøke innholdet av tungmetaller i dem. Dette vil kunne si noe om Canadas tundra får mye langtransportert forurensning. Resultatene viser at det ikke sto så allerværst til. Et annet resultat av denne forskinga var at det faktisk måtte skytes noen harer. Da disse dyrene er velsmakende var det jo ingen ulempe. Dubawnt renner sammen med Thelon River ved utløpet av Beverly lake. Herifra er det omtrent 200 kilometer igjen av turen. 120 av disse går på Aberdin og Schultz Lake. Mange som padler her velger å bli hentet ut før disse vanna, da de kan være utsatt for sterk vind. Det fikk vi også erfare. Mens vi padlet på disse vanna hadde vi landligge på grunn av vind i fire dager. Den ene dagen vi lå i land lå vi like ved et av de større reinstrekka på tundraen. På et par dager må vi ha sett flere tusen rein. De var på trekk fra tundraen og mot vinterbeitene inn i skogene. Det er en mektig opplevelse å se disse staselige dyre strømme forbi på under 100 meters hold. Ved en anledning trakk det dyr forbi leiren i rundt to timer. En evig strøm av rein. På denne strekningen så vi og de første tegna på at vi snart skulle komme tilbake til sivilisasjonen. Det var flere hytter etter Aberdin og Schultz Lake. Disse kan nås med båt fra Baker Lake. Dessverre var det en god del rot rundt noen av hyttene.  Siste biten ned til Baker Lake er 80 km med elv. Siste natta tilbrakte vi omtrent midtveis på denne strekka. Det var med en viss vemodighet at vi innså at turen snart var over. Det enkle livet vi hadde levd i nesten to måneder var nå over. Men det kan heller ikke nektes for at tanken på en butikk med sjokolade, kjeks, frukt og is fristet. |
|
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
Utlevelser: tlf 47 64 50 00 , Fax: 98 37 98 00, E-post: post@utlevelser.no | |
